I mange år forsøkte jeg å være den jeg trodde jeg burde være. Eller rettere sagt; den jeg trodde alle andre forventet at jeg skulle være. Jeg strevde med selvbildet mitt. Kjente på mye indre stress og uro. Frustrasjon. Og opplevde at jeg gradvis kom lenger bort fra den jeg egentlig var. Hvem var jeg? Jeg hadde forvillet meg inn i en av livets blindgater. I høy hastighet. Og det endte som det måtte ende. Med et brutalt krasj.

​

Men et sted fant jeg en frihet.

​

Gjennom fotografiet kunne jeg utforske, være kreativ og følge nysgjerrigheten min. Når jeg fotograferte, opplevde jeg at jeg kunne være meg selv, uten de samme forventningene og begrensningene jeg kjente på ellers i livet.

Jeg forsto ikke helt hvorfor det føltes slik. Jeg visste bare at det ga meg noe jeg savnet.

​

Det skulle ta mange år før jeg så sammenhengen. I ettertid har jeg forstått at fotografiet kanskje hele tiden forsøkte å vise meg noe: Hva om følelsene som oppstår når vi gjør noe som gir oss frihet, glede og en følelse av å være oss selv, er verdt å lytte til?

​

For meg ble fotografiet mer enn bilder. Det ble en vei inn til noe jeg hadde mistet kontakten med; mer av mitt autentiske jeg.

​

I dag ønsker jeg å invitere andre til å utforske sin egen forbindelse til naturen, fotografiet og seg selv. Ikke for å prestere, finne alle svarene eller bli noen andre, men for å stoppe opp og gi plass til det som kjennes ekte og meningsfullt.

​

Jeg tror ikke vi alltid trenger å tenke oss frem til hvem vi er. Noen ganger trenger vi å oppleve, sanse og utforske – og først senere forstå hva opplevelsene forteller oss.

​

Det er noe av dette jeg ønsker å formidle gjennom Øyeblikket.

​

Se mer. Føle mer. Være mer.